onsdag 24. juni 2009

St. Hans

Ja, da går det mot lysere og varmere tider folkens. Nå er det midvinters, det er kaldt og grått over alt. I dag er det i tillegg ekstra grått uten en eneste solstråle. Grunnen til det er St. Hans som ble feira over hele byen i går. De feirer med bål her også, bare at hver enkel husstand lager bål og da blir det mange og uten et eneste vindkast blir røyken hengende igjen i hele Cochabambadalen i lang tid. Noen dager før St. Hans har det pågått en kampanje på TV om ikke å lage så mange bål med hensyn til miljøet, så av den grunn sa jeg at jeg ikke ønsket å lage bål denne dagen. Saken var at kona i familien som bor her sa at det bringer lykke å lage bål denne dagen. Sønnen som er en del mer opplyst sa også at vi ikke skal lage bål og dette hørte hun. Men så oppdaga jeg seint i går kveld at kona hadde lagd et lite bål utenfor der de bor (kanskje litt i hemmelighet). Og jeg tenkte at de tok nok ikke sjansen på å la vær, for dersom det hadde skjedd noe etterpå kunne de da si at det var fordi vi ikke tente bål denne kvelden. Slik tro lever i beste velgående her i landet, og dette er også en grunn til at det trengs opplysning og utdanning av folket. Og skal vi redde kloden må vi ha alle med oss, både Kristin Halvorsen, Evo Morales og alle andre.
Bildet er fra landsbygda med det bolivianske flagget innfelt.

torsdag 18. juni 2009

vinterferie

Nå er det vinterferie for skoleunger i Bolivia, eller rettere sagt, siste dagen er i morgen. Det har vært litt uenighet om når denne ferien skulle begynne, men nå ser det ut som om de har blitt enige om det. Når den slutter er enda et åpent spørsmål. Det kommer an på hvor kaldt det blir og om kulda holder seg. På morgenen er det ned mot null grader, mange unger har lite klær, klasseromma er av mur, sola kommer ikke inn i klasseromma og de har ingen oppvarming. Da må det bare bli kaldt å sitte stille inne og konsentrere seg. Dersom ferien varer mer enn to uker har vi lyst til å begynne igjen, for her hos oss er det varmt på ettermiddagen og mange unger trenger å forbedre karakterene sine for å komme seg gjennom året.

I den forbindelse har jeg en stund nå hatt lyst til å begynne en dag til i uka. To dager er litt hjelp, tre dager hadde hjulpet ganske mye mer. Men dette kommer kun an på økonomien som så mye annet. Den største utgiften til dette er lønninger til de som jobber her. Vet ikke om dere er mottakelig for dette nå på sommeren, men dersom flere hadde gitt litt hver i måneden tror jeg ikke det hadde merkes for dere, men det hadde blitt en stor forskjell her. For det vi får inn i dag går det helt fint å hjelpe de to dager i uka.
Det er nydelige unger med fart og humør selv om de plundrer på skolen. Noe annet vi jobber med er å få opp selvbildet deres. Mange sier at de ikke klarer og jeg tror de får høre mye negativt hjemme. For det er slik med oss alle at å gi barn positive tilbakemeldinger krever mer bevissthet enn å gi de negative tilbakemeldinger. Og her er nok foreldrene enda mindre bevisst på dette enn vi er i Norge. Her er det enda vanlig med straff og slåing.

Vi lever i samme verden folkens og selv om det er langt til Bolivia er barna helt like og like forskjellig som barna i Norge. Så nå venter jeg spent på om det blir mulig å begynne en dag til i uka før jul eller ikke.

lørdag 13. juni 2009

Vinter i Bolivia

"Mørkt og kaldt og lite sol, soleis er det fram mot jol." Slik begynte en sang jeg lærte da jeg tok førskolelærerutdannelsen i Volda en gang i tida. Har aldri sunget den siden, men den første setningen har jeg aldri glemt. Og slik føler jeg at det er her for tida. Av og til om morgenen er det klart og kaldt og tørre løv på trærne som detter dovent ned av et lite vindpust. Jeg bare venter på at snøen skal begynne å dale sakte ned fra himmelen, men det gjør den ikke. Seinere på dagen blir det varmere, i alle fall i sola. Rommet jeg bor i får ikke besøk av sola på denne tida av året så det er som om å gå gjennom en vegg da jeg går inn i rommet. Da jeg hadde eksamen kjøpte jeg meg en varmovn med et lysrør. Den ble plassert under skrivepulten min og begynner å varme opp beina for så å fortsette oppover kroppen. Den forandra mitt liv. Der ungene holder til står sola på hele ettermiddagen så der blir det veldig varmt. Mellomtingen finnes visst ikke i dette landet heller.

Legger ved tre bilder som viser noe av tomta. På de to øverste bildene står jeg på taket av rommet mitt. Det øverste bildet viser romma som ungene holder til i og noe av ballbanen. Det neste bildet viser noe av ballbanen og gjennomgangen til den største delen av tomta. Her foregår fruktutdelingen før ungene skal gå hjem. Og på det siste bildet står jeg på taket ved siden av den svarte vanntanken dere ser på det andre bildet. Denne forreste delen av tomta er størst. Her har vi gjort veldig lite foreløpig så her har vi hatt plass til å dyrke poteter, mais og hestbønner og la de to sauene våre gå og beite.

onsdag 10. juni 2009

I dag har jeg avslutta eksamen min og skal begynne å leve igjen. Da jeg hadde sendt den tenkte jeg: "aldri mer eksamen" helt til jeg kom på han jeg hørte om eller leste om på drøyt 90 år og som hadde begynt å studere historie. Han fikk spørsmål fra unger, barnebarn og alle andre rundt seg om hvorfor han hadde begynt med det nå i den alderen. Da kikka han på dem og sa: "Jo, det skal jeg si dere at det er nå eller aldri." Så jeg får vente litt til med å si aldri mer.