Barnehjemmet Villa Porvenir (fremtid)

Det virker som om jeg har noen pauser fra det å skrive for tida. Jeg glemmer å ta bilder når ungene er her for da skjer det noe hele tida. Vi ønsker oss en lærer til for at jeg skal bli litt mer frigjort. Nå har jeg hendene fulle med å hjelpe unger. Vi har satt inn annonse i avisa fredag, lørdag og søndag denne uka så får vi se hva det bærer med seg.
Men jeg kan i alle fall fortelle at fredag for en uke siden hadde jeg besøk av noen av barna på barnehjemmet der jeg bodde og jobba før. Her ser dere gjengen som kom gåendes utpå ettermiddagen. Vi lagde langbord og spiste is og kjeks og da var alle fornøyde. Barnehjemmet de bor på har nå to avdelinger og til sammen er de nesten 35 barn. Nest neders til høyre ser dere Theodora som er "mor" på den nyeste delen. De hvithuda er frivillige fra Norge som tar et år for å hjelpe til med ungene.
Ønsker dere alle en fin 17. mai.

natt i Bolivia

Nå er tiden inne til å si takk for i dag. Det er natt i Bolivia, noen sover, men mange er enda våkne. Over meg er en stjernehimmel som aldri slutter å fasinere meg. Den er helt enorm. Første gang jeg så en stjernehimmel rett og slett "full" av stjerner var i Kenya. Strømmen hadde gått på den norske misjonsstasjonen og da var det så mørkt at det ble sant det ordtaket som sier at en ikke ser hånda for seg, for det gjorde jeg ikke. Jeg satte hånda rett foran nesa mi, men jeg så den ikke. Slik har det vært her også noen ganger, da jeg har vært på landsbygda der det ikke fins elektrisk lys. Når jeg er på landsbygda her er jeg på ca. 4000 m.o.h., på pampaen der det er flatt så langt øyet kan se. Horisonten ligger foran meg og jeg føler meg liten under stjernehimmelen, men også priviligert som får stå her og være en del av dette skaperverket. Jeg ser på stjernebildene, de få jeg kan, Orion danser, Karlsvogna står på hodet og er sikkert tre ganger så stor som i Norge, sydkorset har jeg lært meg og Melkeveien er en sky av små stjerner. Takk for storheten i det å få være så uendelig liten.

fellesbrev

I går sendte jeg et fellesbrev til mange av dere. De som ikke fikk det har jeg enten ikke adressa til eller det kom i retur av en eller annen grunn. Brevet inneholder en oppsummering av det som er skjedd siden nyttår; unger, personalet, møter, noe om økonomien, noen bilder og litt til. Dersom du vil ha brevet må du sende meg adressa di enten ved å svare på denne hendvendelsen eller på mailen min.
Legger ved et bilde av Carla og Bismar i treet. Bismar er stamgjest i treet, men jenter er ikke så ofte å se der. De skal helst oppføre seg som "jenter", ikke skitne seg til eller gjøre noe som kan skade dem. Jeg klarer ikke la være å nesten dytte de opp i treet dersom de viser en liten interesse.

Etter påske, besøk og regn.

Da var påsken over, besøket har reist hjem til Norge, jeg har vært i La Paz og innom pampaen for å hente to sauer som skal bo her og hverdagen har begynt. Det er godt å være hjemme igjen selv om det bare er et rom jeg har. Nå er regnet over også og det er fint, for da kan jeg gå tørrskodd både til badet og kjøkkenet igjen. I La Paz kjøpte vi kokeplater av gass. Det er en ramme av jern med tre store kraftige gassbluss. Størrelsen er 1,60 m lang og 0,70 m brei. Litt etter litt øker utstyret og mulighetene til å kunne ta inn flere unger. I dag har jeg sittet på den fremste delen av tomta, lest interkulturell kommunikasjon og sett utover terrenget og fjella. Bildet viser noe av tomta og utsikten.
Jeg har fått nytt mobiltelefonnummer, nå vil jeg ha bedre dekning også her på den bakerste delen av tomta. Nummeret er: + 76407027

Påske

Det er visst påske; men hvor er snøen som smelter, kvikklunchen, appelsinene og klisteret. Nei, her i Bolivia må vi nok klare oss på annen måte, men jeg har fått besøk fra Norge og de tok med seg påskeegget og gjendekjeksen. Da kunne jeg bare lukke øynene så var jeg høyt til fjells (jeg er forsåvidt høyere nå) både med Gjøvik og Toten Turlag (de har forresten mange fine turer hele året for de som bor i nærheten) og på Finnmarksvidda. Det går fort å reise i tankene og når en har vært på mange turer før tar det ikke lange tiden før en er tilbake både i indre bilder og følelser. Jeg savner nok snøen og skiturene og med så mye snø det har vært på mine kanter i Norge denne vinteren er det bare å sende et sukk og håpe dere utnytter mulighetene dere har.

Mandag den 13 april litt etter kl. 17 norsk tid, blir jeg ringt opp av Østafjells NRK P1 for de som bor i de tre fylkene Buskerud, Vestfold eller Telemark.

Ha en fortsatt god påske.

Education

Dette er Daniela. Jeg har skrevet om henne tidligere til noen av dere

før jeg begynte med bloggen. Nå er hun ferdig førskolelærer etter tre år.

Her er hun etter å ha forsvart oppgava si som alle må skrive helt til slutt.

På oppgava og framføringa fikk hun 83 poeng av 100 mulige og hun takker alle som har bidratt til at hun kunne gjennomføre dette. Hun jobber her i prosjektet og jeg merker på henne i jobben at hun har tatt utdannelse.

Det er ofte økonomisk vanskelig for mange å ta utdannelse i dette landet, spesielt for de som ikke har rike foreldre. Statens lånekasse har de ikke funnet opp enda, men studiene er lagt opp slik at de kan studere en del av dagen og jobbe resten av dagen. Men så er det det at lønningene heller ikke strekker til til alt de krever av månedsrater på høyskolen/universitetet, bøker, skrivesaker, reiser til og fra, annet materiell og det en trenger for å leve. Vi er flere som har hjulpet Daniela økonomisk gjennom studiet og jeg har innimellom gitt henne fra prosjektets midler. I tillegg har hun jobba og bidratt mye selv.

Nå har vi to andre som jobber her og som studerer ved siden av. Disse to har heller ikke foreldre som har mulighet til å hjelpe dem. Men med midler fra prosjektet så støtter vi de av og til og oppmuntrer de med orda til Nelson Mandela: "Education is the most powerful weapon wich you can use to change the world."