Fjelltur

Acacio ligger midt inne i Andesfjella I helga har jeg vært på tur. Fjelltur. Vi kjørte bil inn til en landsby, men det var fjell på alle kanter hele veien, så da blir det jo fjelltur. Landsbyen heter Acacio og ligger 15 mil og 5 timer unna. Ut av Cochabamba og inn i Andesfjella, der er det flott, stille, rolig, deilig fjelluft, avslappende, hyggelige folk, ingen bikkjer og nydelige poteter. Nå var potethøsten ferdig for i år så vi fikk ikke kjøpt sekken som vi hadde håpa på. NLM har hatt prosjekt her inne. De har bl.a. bygt sykehus som fungerer i beste velgående, bygd kirke som fungerer litt labert for tida og hatt utviklingsprosjekt med bl.a. produksjon av grønnsaker. Her kommer noen bilder fra veien og landsbyen og noen vi traff her og der. Jeg reiste med Enriqueta og Secundino som dere ser i treet.

Her er jeg oppe i treet som står midt på Plazaen og som ingen vet hvor gammelt er.


En mann vi møtte på veien, han fikk en appelsin for bildene i tillegg til at han fikk se dem. Han smilte fornøyd og ei dame satt oppe i lia og lo av hele opptrinnet.

Noe av veien ned til Rio Caine der jeg litt seinere dupper tærne mine.

En vanlig måte å reise på i Bolivia.

Hjem fra Sætra med budskapen.

oppskriften

Her kommer oppskriften på "Sopa de maní" til fire personer

Ingredienser:
- en buljongterning
- noen biter kjøtt (sau, kylling, storfe)
- to tenner hvitløk
- en nepe
- en neve erter
- en neve hestebønner
- en gulrot hakket
- to til tre never ris eller pasta
- halv kopp med peanøtter, rensa og malte
- fire poteter

Kok kjøtter i buljongen, tilsett nepe og hvitløk.
Tilsett malte peanøtter erter, bønner og gulrot. La det koke med lokket halveis på.
Kok ris eller pasta som vist på pakka.
Kok poteter.
Ha alt oppi kjelen, kok på svak varme til alt er passe ferdig.
Rør stadig til det er ferdig.

17. mai

Vi har 17. mai i Bolivia også. En nydelig dag med blide nordmenn og masse is, sol fra klar himmel og drøyt 20 gradere. Før dagen innviteres alle mulige mennesker med en eller annen tilknytning til Norge. I år ble vi hele 31 stykker.

Vi går i tog rundt bassenget og mellom sitrontrærne. Korpsmusikk har vi også, som er importert fra Norge. Her ser dere et bilde at hele korpset med 17. mai sløyfe. Korpset gikk helt bakerst i toget, men her hvor toget tar en sløyfe rundt bassenget har det en liten pause.

På neste bilde ser dere hele toget med de fem elevene fra den norske skolen i spissen. Her tar de også en liten pause ved basssengkanten, til ære for fotografen.

Etterpå hadde vi leker som seg hør og bør, det kommer kanskje bilder av det seinere. Vi hadde en nydelig dag og dersom noen har lyst til å være med på feiringa til neste år er det bare å komme. Her har vi god plass til mange fler.

Barnehjemmet Villa Porvenir (fremtid)

Det virker som om jeg har noen pauser fra det å skrive for tida. Jeg glemmer å ta bilder når ungene er her for da skjer det noe hele tida. Vi ønsker oss en lærer til for at jeg skal bli litt mer frigjort. Nå har jeg hendene fulle med å hjelpe unger. Vi har satt inn annonse i avisa fredag, lørdag og søndag denne uka så får vi se hva det bærer med seg.
Men jeg kan i alle fall fortelle at fredag for en uke siden hadde jeg besøk av noen av barna på barnehjemmet der jeg bodde og jobba før. Her ser dere gjengen som kom gåendes utpå ettermiddagen. Vi lagde langbord og spiste is og kjeks og da var alle fornøyde. Barnehjemmet de bor på har nå to avdelinger og til sammen er de nesten 35 barn. Nest neders til høyre ser dere Theodora som er "mor" på den nyeste delen. De hvithuda er frivillige fra Norge som tar et år for å hjelpe til med ungene.
Ønsker dere alle en fin 17. mai.

natt i Bolivia

Nå er tiden inne til å si takk for i dag. Det er natt i Bolivia, noen sover, men mange er enda våkne. Over meg er en stjernehimmel som aldri slutter å fasinere meg. Den er helt enorm. Første gang jeg så en stjernehimmel rett og slett "full" av stjerner var i Kenya. Strømmen hadde gått på den norske misjonsstasjonen og da var det så mørkt at det ble sant det ordtaket som sier at en ikke ser hånda for seg, for det gjorde jeg ikke. Jeg satte hånda rett foran nesa mi, men jeg så den ikke. Slik har det vært her også noen ganger, da jeg har vært på landsbygda der det ikke fins elektrisk lys. Når jeg er på landsbygda her er jeg på ca. 4000 m.o.h., på pampaen der det er flatt så langt øyet kan se. Horisonten ligger foran meg og jeg føler meg liten under stjernehimmelen, men også priviligert som får stå her og være en del av dette skaperverket. Jeg ser på stjernebildene, de få jeg kan, Orion danser, Karlsvogna står på hodet og er sikkert tre ganger så stor som i Norge, sydkorset har jeg lært meg og Melkeveien er en sky av små stjerner. Takk for storheten i det å få være så uendelig liten.

fellesbrev

I går sendte jeg et fellesbrev til mange av dere. De som ikke fikk det har jeg enten ikke adressa til eller det kom i retur av en eller annen grunn. Brevet inneholder en oppsummering av det som er skjedd siden nyttår; unger, personalet, møter, noe om økonomien, noen bilder og litt til. Dersom du vil ha brevet må du sende meg adressa di enten ved å svare på denne hendvendelsen eller på mailen min.
Legger ved et bilde av Carla og Bismar i treet. Bismar er stamgjest i treet, men jenter er ikke så ofte å se der. De skal helst oppføre seg som "jenter", ikke skitne seg til eller gjøre noe som kan skade dem. Jeg klarer ikke la være å nesten dytte de opp i treet dersom de viser en liten interesse.