St. Hans

Ja, da går det mot lysere og varmere tider folkens. Nå er det midvinters, det er kaldt og grått over alt. I dag er det i tillegg ekstra grått uten en eneste solstråle. Grunnen til det er St. Hans som ble feira over hele byen i går. De feirer med bål her også, bare at hver enkel husstand lager bål og da blir det mange og uten et eneste vindkast blir røyken hengende igjen i hele Cochabambadalen i lang tid. Noen dager før St. Hans har det pågått en kampanje på TV om ikke å lage så mange bål med hensyn til miljøet, så av den grunn sa jeg at jeg ikke ønsket å lage bål denne dagen. Saken var at kona i familien som bor her sa at det bringer lykke å lage bål denne dagen. Sønnen som er en del mer opplyst sa også at vi ikke skal lage bål og dette hørte hun. Men så oppdaga jeg seint i går kveld at kona hadde lagd et lite bål utenfor der de bor (kanskje litt i hemmelighet). Og jeg tenkte at de tok nok ikke sjansen på å la vær, for dersom det hadde skjedd noe etterpå kunne de da si at det var fordi vi ikke tente bål denne kvelden. Slik tro lever i beste velgående her i landet, og dette er også en grunn til at det trengs opplysning og utdanning av folket. Og skal vi redde kloden må vi ha alle med oss, både Kristin Halvorsen, Evo Morales og alle andre.
Bildet er fra landsbygda med det bolivianske flagget innfelt.

vinterferie

Nå er det vinterferie for skoleunger i Bolivia, eller rettere sagt, siste dagen er i morgen. Det har vært litt uenighet om når denne ferien skulle begynne, men nå ser det ut som om de har blitt enige om det. Når den slutter er enda et åpent spørsmål. Det kommer an på hvor kaldt det blir og om kulda holder seg. På morgenen er det ned mot null grader, mange unger har lite klær, klasseromma er av mur, sola kommer ikke inn i klasseromma og de har ingen oppvarming. Da må det bare bli kaldt å sitte stille inne og konsentrere seg. Dersom ferien varer mer enn to uker har vi lyst til å begynne igjen, for her hos oss er det varmt på ettermiddagen og mange unger trenger å forbedre karakterene sine for å komme seg gjennom året.

I den forbindelse har jeg en stund nå hatt lyst til å begynne en dag til i uka. To dager er litt hjelp, tre dager hadde hjulpet ganske mye mer. Men dette kommer kun an på økonomien som så mye annet. Den største utgiften til dette er lønninger til de som jobber her. Vet ikke om dere er mottakelig for dette nå på sommeren, men dersom flere hadde gitt litt hver i måneden tror jeg ikke det hadde merkes for dere, men det hadde blitt en stor forskjell her. For det vi får inn i dag går det helt fint å hjelpe de to dager i uka.
Det er nydelige unger med fart og humør selv om de plundrer på skolen. Noe annet vi jobber med er å få opp selvbildet deres. Mange sier at de ikke klarer og jeg tror de får høre mye negativt hjemme. For det er slik med oss alle at å gi barn positive tilbakemeldinger krever mer bevissthet enn å gi de negative tilbakemeldinger. Og her er nok foreldrene enda mindre bevisst på dette enn vi er i Norge. Her er det enda vanlig med straff og slåing.

Vi lever i samme verden folkens og selv om det er langt til Bolivia er barna helt like og like forskjellig som barna i Norge. Så nå venter jeg spent på om det blir mulig å begynne en dag til i uka før jul eller ikke.

Vinter i Bolivia

"Mørkt og kaldt og lite sol, soleis er det fram mot jol." Slik begynte en sang jeg lærte da jeg tok førskolelærerutdannelsen i Volda en gang i tida. Har aldri sunget den siden, men den første setningen har jeg aldri glemt. Og slik føler jeg at det er her for tida. Av og til om morgenen er det klart og kaldt og tørre løv på trærne som detter dovent ned av et lite vindpust. Jeg bare venter på at snøen skal begynne å dale sakte ned fra himmelen, men det gjør den ikke. Seinere på dagen blir det varmere, i alle fall i sola. Rommet jeg bor i får ikke besøk av sola på denne tida av året så det er som om å gå gjennom en vegg da jeg går inn i rommet. Da jeg hadde eksamen kjøpte jeg meg en varmovn med et lysrør. Den ble plassert under skrivepulten min og begynner å varme opp beina for så å fortsette oppover kroppen. Den forandra mitt liv. Der ungene holder til står sola på hele ettermiddagen så der blir det veldig varmt. Mellomtingen finnes visst ikke i dette landet heller.

Legger ved tre bilder som viser noe av tomta. På de to øverste bildene står jeg på taket av rommet mitt. Det øverste bildet viser romma som ungene holder til i og noe av ballbanen. Det neste bildet viser noe av ballbanen og gjennomgangen til den største delen av tomta. Her foregår fruktutdelingen før ungene skal gå hjem. Og på det siste bildet står jeg på taket ved siden av den svarte vanntanken dere ser på det andre bildet. Denne forreste delen av tomta er størst. Her har vi gjort veldig lite foreløpig så her har vi hatt plass til å dyrke poteter, mais og hestbønner og la de to sauene våre gå og beite.

I dag har jeg avslutta eksamen min og skal begynne å leve igjen. Da jeg hadde sendt den tenkte jeg: "aldri mer eksamen" helt til jeg kom på han jeg hørte om eller leste om på drøyt 90 år og som hadde begynt å studere historie. Han fikk spørsmål fra unger, barnebarn og alle andre rundt seg om hvorfor han hadde begynt med det nå i den alderen. Da kikka han på dem og sa: "Jo, det skal jeg si dere at det er nå eller aldri." Så jeg får vente litt til med å si aldri mer.

Dia de la madre.

I dag har det skjedd to ting i min tilværelse. Det har vært morsdag i Bolivia og jeg er blitt saueeier.
Morsdagen først: Den er stor her i landet, mye større enn i Norge. Ungene sa i går at på skolen i dag skulle de lage mat, danse og andre ting for mor. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor den er så stor, men nå har jeg fått med meg at de også feirer kvinnene som var med å kjempe i frihetskampen mot spanjolene. På begynnelsen av 1800 tallet var det ikke mange menn igjen her i landet p.g. a. spanjolenes herjinger, så da måtte kvinnene ta opp kampen og dette blir de hedra for. I dag så jeg på tv at presidenten hadde oppretta den første gryende barnetrygden. Kvinner som blir gravide og til ungen er et år skal få snaut 150 kr. i måneden. Disse pengene ville han skulle brukes på helse og ernæring for mor og barn. Hensikten er å minske barnedødeligheten, gjøre kvinnene sterkere til å føde og hindre underernæring. "Vi vil ha sterke og sunne barn" sa visepresidenten. Presidenten sa etterpå at dere kvinner må verne om denne trygden slik at fedrene ikke får tak i den og drikker den opp på alkohol - menn med for mye alkohol innabors har jeg sett mye av. Denne trygden er oppkalt etter ei dame som rett før frigjøringa fra spanjolene gikk i spissen for en hær av damer og barn og vant et avgjørende slag. Hun hadde mista mannen sin for spanjolene og hun hette Juana Asurduy. Bolivia ble fri fra spanjolene i 1825. Så er det å håpe at kvinnene kan slippe vold og undertrykkelse og bli respektert og hedra for det de er og gjør resten av året også, ikke bare i dag.

Så sauen: Jeg har aldri eid en sau før i hele mitt liv. Da jeg var liten hadde vi en gris som vi lekte med på plenen, men nå har jeg en sau, for den er leken denne også. Den klør sikkert i horna og den er ganske ung og yr enda. Jenta på tre år er redd den da den plutselig kan finne på å stange. Jeg fikk den av mine hyggelige medbeboere som ville gi meg den i dag på morsdagen. Det er omtenksomme mennesker som ikke har for mye å rutte med. De har flere sauer på landsbygda der de kommer fra, men det minker der også. Har noe forslag til hva jeg skal gjøre med den, slakte den eller bruke den som avl (det er en macho) eller andre ting. Eller har noen forslag til navn tar jeg gjerne i mot.

Så litt informasjon: Det er lov å gi lyd fra seg og tilbakemeldinger på det jeg skriver, hadde i grunnen vært ganske hyggelig.

Fjelltur

Acacio ligger midt inne i Andesfjella I helga har jeg vært på tur. Fjelltur. Vi kjørte bil inn til en landsby, men det var fjell på alle kanter hele veien, så da blir det jo fjelltur. Landsbyen heter Acacio og ligger 15 mil og 5 timer unna. Ut av Cochabamba og inn i Andesfjella, der er det flott, stille, rolig, deilig fjelluft, avslappende, hyggelige folk, ingen bikkjer og nydelige poteter. Nå var potethøsten ferdig for i år så vi fikk ikke kjøpt sekken som vi hadde håpa på. NLM har hatt prosjekt her inne. De har bl.a. bygt sykehus som fungerer i beste velgående, bygd kirke som fungerer litt labert for tida og hatt utviklingsprosjekt med bl.a. produksjon av grønnsaker. Her kommer noen bilder fra veien og landsbyen og noen vi traff her og der. Jeg reiste med Enriqueta og Secundino som dere ser i treet.

Her er jeg oppe i treet som står midt på Plazaen og som ingen vet hvor gammelt er.


En mann vi møtte på veien, han fikk en appelsin for bildene i tillegg til at han fikk se dem. Han smilte fornøyd og ei dame satt oppe i lia og lo av hele opptrinnet.

Noe av veien ned til Rio Caine der jeg litt seinere dupper tærne mine.

En vanlig måte å reise på i Bolivia.

Hjem fra Sætra med budskapen.