Sopa de maní

Dette er en suppe, ikke fiskesuppe, ikke soppsuppe, ikke asparges suppe, ikke tomatsuppe, ikke ertesuppe, ikke ...., men peanøttsuppe. Den er knallgod og ungene sluker den og ber om påfyll flere ganger. Et fast spørsmål fra nordmenn som spiser den for første gangen er: "Hvor er peanøttenen?" Og Bolivianerne begynner å le med en gang av vår uvitenhet. For uvitne er vi i mange sammenhenger. Men peanøttene er malte så vi ser de ikke. Ellers inneholder den fideo, kylling, poteter og ulike grønnsaker.

Farsdag

I Bolivia virker det som om de har det samme mottoet som Berit i Oslo; feire det som feires kan. Her er det fest og feiring til enhver anledning. I går var det farsdag og da var det kun fest på skolene. Noen private skoler som er mer internasjonale gjorde litt fornuftige ting også. Men de aller fleste kom til oss og sa at ikke hadde de gjort noe skolearbeid på skolen og ikke hadde de lekser. Da ble det en del hoderegning og litt andre ting før de fikk leke, og leken i går gikk i å slenge tau og hoppe strikk. På bildet ser dere noen som slenger tau og det er et stort og tungt tau som er kjøpt inn til annet formål, men ungene lekte og koste seg. Dette er den lille banen vi har laget og dere kan kanskje se at vi har fått opp gjerde over muren som hindrer ballen i å lande i hagen til naboen med fire rottwailere.

Så var det strikkhopping, og her er vår alles maskot en ivrig deltaker. Hun er snart tre år, heter "gordita", "beba", "chica" og Maria og bor på bruket. Hun er alle steder til alle tider, ordner opp og kommanderer små som store dersom det ikke er slik hun vil (og det er det støtt og stadig). Hun er en ivrig arbeider og hjelper gjerne til med å bære murstein i trillebåra, og frukt og grønnsaker fra bilen og inn i huset. Hennes faste uttrykk når hun kommer inn på kjøkkenet er : "Jeg vil ha."

Dersom noen ikke har planlagt sommerferien enda har jeg tenkt å være her og ta i mot besøk. Billige billetter finner dere på: www.gotogate.no

Når det kommer en båt med bananer

var det en sang som hette dag jeg var liten. Her i Bolivia kommer det ikke båter, men store lastebiler fulle at frukt og grønnsaker. I dag sto jeg opp i mørket kl. 5 og reiste til canchaen - et enormt stort market her i Cochabamba. Der skulle vi handle inn i stort til ungene og det første vi kjøpte var en kasse druer som dyrkes i Tarija sør i landet. Beklager dårlig kvalitet på bildet, men det viser kasser på kasser med druer.
Ferskentid er en bra tid. God og søt og nok i massevis.

Banantid er det hele året. Jeg kjøpte 25 bananer for 5,- nkr.

Så kom vi til salatavdelinga.

Litt trafikkaos blir det alltid, men ikke så gæli.

En interessant morgen ble det. Og kl 8 var jeg hjemme og klar for resten av dagen.

Incarracay

Cochabamba er en by med omtrent 800.000 innbyggere. Jeg bor utenfor byen i et landlig område. Byen ligger i en dal på 2600 m.o.h. med fjell rundt på alle kanter. For litt siden var jeg på en liten utflukt til noen inkaruiner. Det var en times tid å kjøre. Først ut av byen, så gjennom Quillaqollo, som er en type forstad og hvor det alltid er kaos i trafikken, så ut til Sipe Sipe (dobbelt navn er helt vanlig, men firer Mattis som de har i Finnmark har jeg ikke funnet). Derfra kjørte vi oppover dalsida. Der traff vi et par unger som gjette kuer og de ville tydeligvis også ri på dem. Det ble ikke helt vellykka så vi kjørte videre til vi kom til ruinene Incarracay. Dette stedet var sannsynligvis et administrativt sete for produksjonen av mais som foregikk nede i dalen. Her oppe fra hadde de god utsikt over hele dalen og fjella rundt. De hadde utkikk med maisområdene og om det eventuelt kom inntrengere. På ulike steder i fylket Cochabamba finnes flere slike ruiner og alle viser murer fra boliger, administrativt sete og grønne sletter som ble brukt som offerplass.

Fikentid

Dette er et fikentre. Vi har to av dem på området der ungene holder til. Et med svarte fikener og et med hvite.

Dette er en svart fikenfrukt. Disse er det mange av for tida. Her sier de at de renser magen så det er bare å spise. Treet er i tillegg fullt av fugler som spiser.

Dette er fikenen slik den er inni.

Fiken er min favoritt til jul.

I går fikk jeg besøk av to foreldre som ville skrive inn barna sine. Først kom en far som fortalte at han hadde tre barn og var enkemann. Han jobber som TRUFI - sjåfør og har arbeidsdager på opp til 15 timer. TRUFI står for Taxi Ruta Fija - det betyr at han kjører en taxibil som har fast rute. De er mye raskere enn en buss og de er mye billigere enn en vanlig taxi. Etterpå kom ei mor som har en sønn. Hun jobber på skofabrikk og har laaaaange dager og far jobber i minene i Potosí som ligger en dagsreise unna. Han er hjemme noen dager innimellom. Så da blir det til at gutten sitter hjemme aleine og ser tv på ettermiddagen. Når mor kommer hjem ligger han som regel og sover.

Tar vi inn disse pluss et par til vi har snakka med, har vi fullt og vel så det. Men behovet er stort og det er vanskelig å si nei når de er så oppriktige og vil gjerne gjøre noe for barna sine. Lønningene er ikke store her i landet. En mann jeg traff i elva en dag sa at her i Bolivia rekker lønningene til mat i magen for dagen i dag(så klappa han seg på magen) og ikke til noe mer. Derfor må foreldre jobbe hele dagen og mange unger blir overlatt til seg selv. De ferreste er i alle fall vant til at noen voksne leker med dem.