natt i Bolivia

Nå er tiden inne til å si takk for i dag. Det er natt i Bolivia, noen sover, men mange er enda våkne. Over meg er en stjernehimmel som aldri slutter å fasinere meg. Den er helt enorm. Første gang jeg så en stjernehimmel rett og slett "full" av stjerner var i Kenya. Strømmen hadde gått på den norske misjonsstasjonen og da var det så mørkt at det ble sant det ordtaket som sier at en ikke ser hånda for seg, for det gjorde jeg ikke. Jeg satte hånda rett foran nesa mi, men jeg så den ikke. Slik har det vært her også noen ganger, da jeg har vært på landsbygda der det ikke fins elektrisk lys. Når jeg er på landsbygda her er jeg på ca. 4000 m.o.h., på pampaen der det er flatt så langt øyet kan se. Horisonten ligger foran meg og jeg føler meg liten under stjernehimmelen, men også priviligert som får stå her og være en del av dette skaperverket. Jeg ser på stjernebildene, de få jeg kan, Orion danser, Karlsvogna står på hodet og er sikkert tre ganger så stor som i Norge, sydkorset har jeg lært meg og Melkeveien er en sky av små stjerner. Takk for storheten i det å få være så uendelig liten.