Ekte fest

Da ble det endelig hvit jul på meg igjen. Det er seks år siden sist nå så den var kjærkommen. Men før jeg dro fra Bolivia måtte jeg få med meg den siste festen før jul der vi inviterer ungene i gata vår. I år kom det rundt 35 unger. Vi spiste "pollo al horno" som er en rette med kylling, poteter og grønnsaker hvor alt tilberedes i stekeovnen.
Vi dekte langbordet og ungene spiste og nøyt maten til fulle, det er nesten garantert at alle liker denne retten. I tillegg lager vi en salat med masse grønnsaker. Det gjelder å få i de så mange vitaminger som mulig. Her kommer noen bilder fra det som skjedde etter måltidet.

Glade unga, leik og song.

Etter to timer på lekeplassen hadde vi glade, fornøyde unga og....

.... en sliten klovn.

Nå er jeg hjemme i Norge og vil bli her i to måneder til. Det betyr at det kan bli litt tilfeldig hvor mye jeg får oppdatert bloggen min, men i stedet regner jeg med å få treft mange av dere. Ønsker dere alle et godt nytt år.

Presidentvalg og lukking av døra.

Søndag for en uke siden var det presidentvalg i landet. Det gikk stille og rolig for seg selv om jeg hørte om kaos og laaaange køer utenfor stemmelokalene. Den sittende presidenten, Evo Morales, fikk reint flertall med 63 % av stemmene. For fire år siden fikk han omtrent 53 % av stemmene, så han har økt sin popularitet. Grunnen til det kan forsåvidt også være at opposisjonen er noe svak og vaklevoren, men det er ingen tvil om at presidenten har flertall i befolkningen.

Så har jeg vært en tur i La Paz. På hjemveien stoppa vi på Altiplano og tok med oss et ektepar på rundt 90 år. De har bodd på pampaen hele livet med dyrking av poteter og gjeting av sauene, men nå sa helsa stopp til å bo slik aleine, så vi tok de med til familien her i byen.

Bestemor

Da var døra lukket og låst, kanskje vi aldri kommer tilbake igjen.

Må i alle fall rydde gårdsplassen før vi drar.

To liv levd.

Lekser

Dette var leksa til a Carla i dag, en dokke laget av jern. Hun var egentlig veldig fornøyd med den selv om det kanskje ikke ser helt slik ut. Det er nemlig ikke så vanlig å smile på bildene her i landet. Men dokka blei fin den, hun fikk litt hjelp til sveisinga og bøyinga av jernstanga, ellers hadde hun ideene selv. Tidligere lagde hun en buss av en plastkanne hvor det hadde vært matolje på. Den ble også veldig fin og hun fikk topp karakter, men hun trenger mye hjelp til disse leksene. Den mannlige læreren vår, Secundino, er medhjelperen i slike lekser. "Min pappa hadde ikke klart å lage en slik," sa hun etterpå. Jeg spurte henne hva de andre elevene gjør og da sa hun at de fleste lager dokka av spiker.

Så nærmer det seg jul og her lages det juletre av 2.klassingene.

Til slutt har vi Noemi som har laget ferdig julekrybba. Denne ble riktig fin og Noemi er fornøyd med det hun har gjort, for dette har hun gjort selv.

Det er mange rare lekser her synes jeg, mange praktiske oppgaver som elevene må få mye hjelp til. Det virker som om det ofte er viktigere med et fint resultat enn at elevene har gjort det selv. Men slik som med Carla så stimulerer det fantasien i alle fall og det er jo bra. Og at de får en bra karakter er jo også fint, så får de gjøre en større egeninnsats i de andre faga.

Incachaca

Jeg har vært på tur, en deilig tur. Vi kjørte ut av byen på veien mot Santa Cruz. Etter en time med oppkjøring til over 4000 m.o.h. litt nedover, så litt flatt og forbi noen vann så begynte nedkjøringa mot jungelen. Først gjennom en kløft og da var jungelen der helt plutselig. Så kjørte vi litt lenger ned, spiste ørret på en restaurant - jeg satt på en stol som hadde tre lange og et kort bein - og tok av fra hovedveien. Etter en liten stund med mange svinger og mange steiner i veien begynte vi å gå en sti og kom først til Incachaca som betyr Inkabrua, her var det nemlig fossefall - mange og kraftige - og orkideer langs stien, men de var ikke i blomst enda så det får bli til en annen gang. Fossefalla var stor nok opplevelse denne dagen. Her kommer noen bilder. Hvis noen kan tipse meg på hvordan en lager en lysbildeserie skal jeg gjøre det neste gang - det ble kanskje litt mange det her. På vei ut av kløfta og ned i jungelen.


Utenfor restauranten fant vi denne bilen. Bolivia har mange lastebiler importert brukte fra de nordiske landa.

Så bærer det nedover stien,


mot inkabrua og elva. Det var ganske langt ned selv om det ikke ser slik ut i først omgang på grunn av all buskbasket.



Vann - terrenget her var bratt, fossefalla ble høye og kraftige da det også var smalt mange steder.


Vi gikk en liten og bratt sti med mye grass og fine blomster.


Så kom vi til neste fossefall som delvis gikk inne i fjellet.



Et kikkehull for å se elvas indre liv.

Her nede ligger en gammel kraftstasjon.

Så bærer det opp igjen med oppfordring om å ta vare på naturen og miljøet.

Hjemveien så slik ut før vi kom til hovedveien som heldigvis hadde asfalt.

Uteskole

Vi har også uteskole. Nå foregår det meste her med åpne dører og frisk luft, men selve undervisningen og lekselesinga foregår inne.

Her ser dere likevel et lite eksempel på praktisk læring av sirkel, radius, diameter og omkrets. Forståelsen blir så anderledes ved å gjøre det på denne måten i forhold til å sitte inne med papir og blyant.

Disse gutta tok gymtimen i treet. Treet har i grunnen fått ganske har medfart. Det har vokst veldig fort på de halvannet åra jeg har sett det. Av den grunn er greinene nokså svake, likevel brekker de ikke selv om de bøyer seg. Nå er det slik her at unger ikke skal skitne seg til, ødelegge klærne eller risikere å falle ned fra noe tre så det er mange unger som ikke får lov til å klatre i trær slik som disse gutta gjør. Jeg har tenkt mye på den biten og hva de frarøver unga sine ved at de ikke får utfolde seg fysisk, men når en har lite penger, en vasker klærne for hånd, har en skokk med unger, det er støvete og unger blir fort skitten, lege og sykehus og medisiner koster mer enn en har råd til og en vil se litt fin ut i klærne for ikke å se fattig ut - hva ville dere ha sagt til ungene deres?

Stein på enda flere måter.

"Først kom et lass med lisser, et lass med lakrislisser." Nei, det kom verken lakrislisser eller sjokoladenisser, men det kom et lass med stein til gata vår, ja, ikke bare et lass, men mange. Her skulle det rett og slett steinlegges. Noen lass med sand kom også for å tette igjen hulla mellom steinene.Dette er rett utenfor porten vår. I omtrent to uker var bilen innestengt, vi kunne så vidt gå mellom haugene og arbeiderne.

Her ser dere to av de som jobba jevnt og trutt i over en uke i solsteik og varme. Alt arbeidet var manuelt - ingen maskiner - kjøring av stein og sand med trillebård, plassering av steinene og feste de litt nedi med en sånn liten tjukk hammer av jern som jeg ikke helt husker hva heter. Jeg hadde vondt av dem for de gjorde en flott jobb og bak dem ser dere resultatet. Nå er det en slett vei, som omtrent blir vedlikeholdsfri de neste hundre år.